Jeg er glad i livet mitt jeg… Er du i ditt?

Jeg er glad i livet mitt jeg… Er du i ditt?

Hei du. Ja du… Ser du meg? Jeg ser deg nemlig, ganske godt å, ikke minst ser jeg at du ikke har tid til å se meg, fordi den der jævla telefonen din er viktigere enn mitt liv.
Du roper ille høyt om at du må se oss, bruk refleks vis deg i mørket. Men jeg er like avhengig av at du virkelig ser opp, å meg. Jeg vet ikke hva lærte mens du kjørte opp, men du triller faktisk ganske langt på bare få sekunder. Å bilen din veien over tonnet kanskje over to! Mens jeg veier 63. Det er rått parti det. Det ville skade meg alvorlig,  men barna min dreper du. Å hva skjer da? Dine to som sitter i baksetet vil være uten sin ene foreldre lenge, bare fordi det er viktigere å ta den samtalen. Titte på telefonen, sende en sms i fart.

En dag er det akkurat deg som er grunnen til at noen ikke kom seg hjem den dagen, til noen som venter på deg. Som kanskje har noe spennende og fortelle deg om dagen sin, jeg vet de var på tur. Kanskje er de hjemme alene en liten stund, og de vet du kommer hvert øyeblikk, men øyeblikket blir til minutter og timer,år,  fordi du synes det er så mye viktigere å glane i skjermen din.

Jeg blir ikke imponert av deg, når du ler vekk at du er en av de som kjører alt for fort eller snakker i den hersens telefonen,  ei heller når jeg hører at du bare tok ett glass, blir da ikke påvirket av slikt. IDIOT kaller jeg deg, egoistisk idiot….

Du utgjør en risiko for meg og mine å ferdes. Jeg er ikke interessert i å være med i ditt fall.

Så legg i fra deg den telefonen, senk den farten, la vin glasset være til du er hjemme, å følg med i trafikken. Jeg har faktisk refleksen min på, men det hjelper lite når du ikke ser!!!

 

Mitt liv er verd akkurat like mye som ditt.

Ekstreme samlere og kald kaffe

Ekstreme samlere og kald kaffe

Det er noe med dette og ha planlagt en rolig fin helg som skulle brukes til å organisere hjemmet litt… å det starter som alltid når en skal organisere om, en roter alt ut først. så blir en avbrutt, noen trenger hjelp til å smøre skiva med nugatti.. å på vei opp trappa og inn på kjøkkenet klarer det fantastiske hodet mitt og glemme hva det egentlig holdt på med, jeg lager en kaffe og setter meg ned på stua og kikker tv, nok ett program om ekstreme samlere. Joda tenker jeg enn å leve slik da.. Ikke kunne kaste noe, til og med corn flakes esker har betydning for en stakkars liksom. Jeg beundrer og grøsser om en annen hvordan det er mulig og bo slik.
Langt bak i underbevisteheten min ringer det en bjelle på hva jeg egentlig gjorde for en time siden, jo nemelig, decluttering som de sier, skal gjøre klart til alt skal kastes.. Jeg går ned, denne gangen med litt mer pågangsmot, musikk og kaffe i koppen starter jeg igjen, men så hva skjer en eller annen unge roper ut igjen -når er middagen ferdig- ja, kanskje det ja, den var vel der den klokka ja… Må få spist litt, jeg rusler opp igjen, musikken dundrer nede og holder en sikkerlig fest for koppen med kaffe. middag, men først må jeg rydde her, greit bare og brette opp ermet og sette igang, men jeg klarer jo sikkert to ting på engang, så multitasker vi å rydde mens en lager middag.. hadde jeg bare kunnet multitaske.. Det ender jo bare med at kjøkkenet ser ut som en av de derre matsalene til hjemløse etter en real slåsskamp.. Enda mer og rydde. Telefonen ringer, hvor var det jeg la i fra meg den…. jeg «løper» ned den idiotisk bratte trappa, klarer nesten og falle, henter meg inn ¨blir stående som en tosk og le av meg selv. For dette så sikkert ikke helt bra ut, 180 med armer og ben skle på hælene ned.. Telefonen er lokalisert, midt i en hardcore ramstein låt…

Men altså der står jeg igjen, å prøver rydde, hvorpå jeg innser vel egentlig for meg selv at jeg er en samler, jeg har fobi mot og kaste, når jeg kikker i kleskapet og finner klær fra 15 år tilbake, som så alldeles hverkan passer eller vil bli tatt død i pr dags dato. jeg kan jo bare kaste de, det er jo ikke akkurat som om at jeg kommer til og bruke dette mer sier jeg til meg selv i det jeg bretter det fint sammen og legger det tibake.

Kaffen er blitt kald, så da bærer turen opp igjen, men jeg må jo fortsette og rydde kjøkkenet også. Kan jo ikke være slik. Klokka tikker, jeg må hente en, kjøre en annen, handle til søndagens middag. så jeg slenger på alle klær og vi haster videre, kjøkkenet er like ille nesten, og soverommet ser ut som en kles tornardo har valset veien gjennom. Men det har jeg glemt til jeg kommer hjem. Så får kjøkkenet sin omgang med vann og såpe. Soverommet derimot, er helt borte fra minnet, helt til jeg skal legge meg, å ser meg nødt til enten rydde litt, eller sove midt i haugen av klær jeg ikke lengre bruker…..

husmor3

Med øyne i alle retninger å strupesang!

Med øyne i alle retninger å strupesang!

Okei jeg ga opp… jeg er fortsatt ikke flink å planlegge. Jeg skjønner ikke, den delen fikk min bror, mens jeg er totalt blottet for den. Den å tålmodighet… så her sitter jeg. Å venter da på at vaske maskinen skal riste seg i rett posisjon igjen, men tørketrommelen klager sin nød over å bli presset til siste. Å jeg, joda jeg sitter i sofan å halv sover, øynene lever sitt eget liv, å vil i hvertfall ikke lystre stillingen åpen. Jeg skjeler i alle retninger mens hodet sånn sakte har begynt å falle framover så en får en slik plutselig merkelig stupelyd..

Barna fikk jeg kranglet i seng med diverse trusler om ekkel måter og våkne på. Så det gikk egentlig greit. Å nå skulke jeg smurt matpakken til i morgen, pakket litt gym tøy, eller i det minste laft det fram, da lærerens ønske er at de er ferdig skiftet. 16 jenter tar tydeligvis mer enn 5 min på å dra på shortsen for så har en time med gøy.

Men orker jeg,eller klarer jeg fokusere øynene i rett stilling nok til å faktisk se. Å det skjer vist ikke i kveld.

Casa KaOs!

Casa KaOs!

Minstemor liger igjen i senga mi, jeg bare skjønner ikke at en slik kropp kan bruke HELE senga alene. Jeg mener hun dekker 3,6 kvm alene (det føles slik). Så startet alt med og få henne flyttet, bære henne har jeg gitt opp, 30 kg mel sekk er ikke lett å bære, langt mindre når den er 130cm kang i tillegg. Jeg finner da ett hjørne til slutt, fot enden ser fri ut. krøller meg sammen og venter på de to søte gutta jon og ole skal stikke nesen innom og drysse sitt fine trylle støv. Men bakken er sikkert for bratt i kveld å. Så da er det bare å prøve på egen hånd… Ett par ganger i løpet av natte kommer en klad kropp inntil da dyna på den ene siden av sengen tydeligvis har bestemt seg for at gulvet er en passende plass og være. Isende kald kropp… lett og sovne etterpå da.. .

Jeg blir dratt ut av senga fordi den hersens mobilen sier i fra på sekundet når jeg skal være lystig og våken, posene henger på knærne i det jeg kikker i speilet.. Det er jo skremmende at jeg ikke lengre blir skremt av det mindre flaterende morgentrynet som kikker tilbake i speilet.. litt blålig under øynene ja.. jaja, ikke noe litt lag med maling ikke dekker…

Så starter kampen om få få minste mor ut av drømmeland og inn i den virkelige verden, hun freser, jeg tuller ikke mennesket freser til meg. En vannittig mengde bustete hår kryper inn på badet, og bare glem å si hei der enda en stund. jeg kjenner jeg gleder meg til og fortelle henne at hun må gjøre leksene som vi «glemte» i går fordi det ble sent… Best å stålsette seg med en koppkaffe.

Så startet kappreset med klokka, utrolig hvor rakst den går på morgenen i stedet for mellom 15-16. matpakker smøres, mens det kjeftes fordi gårsdagen fortsatt ligger i sekken halvspist, hun er sur fordi hun må lese i ti minutter, klær finnes fram, joda vi hadde enda litt rene klær i komoden, kanskje det må gjøres når jeg kommer hjem i kveld, sammen med alt annet, gnagsår plastres, hår børstes, i mens jeg tenker jeg skal stå opp tidligere i morgen, men den tanken tenkte jeg i går å, den hersens znoose knappen. Eller bare smøre matpakken kvelden før i hvertfall, men den tanken har jeg tenkt i over 7 år. enda ikke utført. Du vet skal bare først.klokka tikker fort, Få på skoa, ropes det gjennom huset mens jeg står med tannbørsten i kjeften. Skulle tro en klarte og få på sko i løpet av 2 min… men neida, der står hun å synger, bruker skoskjeen til microfon. regla kommer i dag å, er det mulig sier jeg, nå kommer vi forsent igjen….

i mens jeg legger merke til at oppgaven til tenåringen ikke er utført, søpla står fortsatt i gangen… Men i morgen skal jeg stå opp tidligere, jeg lover, kanskje..

D

DET JÆVLA BRØDET…. OG ALLE SOM HAR TID!

DET JÆVLA BRØDET…. OG ALLE SOM HAR TID!

NEI… Nei, nei, nei…. Jeg driver og øver meg på ordet nei, fordi jeg er alltid ett ja. jeg er mamma, karrierekvinne, husmor og kjæreste. Jeg begynner og forstå hvorfor damer velger å være barnløse, jeg skjønner de så alt for godt i men jeg haster mellom reolene i matbutikken, skulle handlet gym klær til minsta, samtidig som midterste atter engang må hentes. Jeg ligger konstant over fartsgrensen, irriterrer meg grønn over de som har tid til og holde den. Jeg kan spare to minutter hvis de bare forter seg. Telefonen ringer, en kunde trenger ett møte, når passer det, i morgen etter kl 16, joda jeg bare fikser barnevakt igjen, det går en liten stud så kommer jeg på foreldremøtet.. skulle vært der, men ikke denne gangen heller,  jeg lever med kalenderen som aldri går opp. Jeg løper videre, pokker jeg glemte brød. Får stoppe på neste butikk. Haster videre, stress nei da ikke jeg, jeg blir ikke det sa jeg for to år siden, så feil jeg kunne ta. jeg har midre tid til alt jeg skulle gjort, som ryddet kjelleren, ordnet rommet til tenåringen, være med på treningen og sett minstemor på rulleskøyter, se venner… Neste matbutikk er passert, forbannet det brødet, jeg gidder ikke snu, det er en til før jeg er hjemme. Bilen er full av arbeid, alt som må gjøres men som en ikke rekker fordi alt annet kommer i veien. Skuldrene er ømme, så varmepute limes fast, men vannet til spagettien koker over IGJEN, kjøttdeigen har endret fargen fra brun til sortkantet, og jeg brenner meg på for varm kaffe. jeg vet jeg må rydde på vaskerommet, i det minste forsøke og finne fram det som haster mest, så barna har rene klær. men først må jeg brette det som er der. Jeg suger i å prioritere, som nå, jeg skulle sovet, men jeg sitter her og kjenner jeg blir spist opp.. Av og ikke kunne si nei. Brødet ja, jeg rekker det etterpå. jeg skal bare vaske litt klær, gjøre litt lekser, spise middag, vaske kopper, ut til en kunde som ikke kunne før på kvelden, rydde ett rom, en gang, noen må høres i engelsk lekse, den takes på kjøkkenet med ett øre til. høres det bra ut? joda, bare øv litt mer på de vanskelige ordene. kopper inn og ut av maskinen, pokker….. jeg må på butikken, kan største passe minste, joda, jeg haster videre, 15 min før det stenger, håpefull løper jeg inn, håper det er ett igjen. Loff, jaja det får bare duge, eller jeg kan bake. jeg rekker det før jeg skal sove, Joda, så klart rekker jeg, fordi jeg kan ikke si nei. Barna må jo ha sunn mat i morgen å..

Jeg vil ha karriere, men jeg vil å være mamma, venn og kjæreste. Jeg vil ha tid, ikke vinne tid på å løpe enda raskere til alt jeg ikke rekker. Jeg jobber med meg, så får jeg bare bestille godtlevert da, så kanskje jeg husker det jævla brødet neste gang og slipper stå her halv elleve med deig fingre, når jeg skulle sovet og blitt ett bedre nei menneske…